Labro er et lite sted, men det ligger ved en stor foss. Og det lille stedet ved Numedalslågen syd for Kongsberg har du en spennende og innholdsrik historie. Labro var allerede fra gammelt av et sted for kryssing av Lågen. Selve navnet kommer etter alt å dømme fra sammenstillingen "laugen-bro" eller "brua over Lågen". Bru over Labrofossen er nevnt i skriftlige kilder allerede på 1400-tallet. Men bruene var skrøpelige, og utsatt for vær og vind og tidens tann. De ramlet ned og måtte bygges opp igjen. Først i forbindelse med etableringen av Labere tresliperi i 1877, ble det åpnet en permanent bru over Labrofossen. I årene før dette, var ferge den mest stabile måten å krysse Lågen på. Ferga var en stor flåte som gikk over sundet fra Sundlandet over til nedre del av Sunnegrenda. Labrofossen har gjennom mange hundre år vært brukt som energikilde. Det lå møller på begge sider av fossen, men også et par sager, og flere stamper. Det siste var innretninger brukt for å gjøre nyvevd vadmel mykere og tettere. På oppdrag av danskekongen ble det høsten 1537 undersøkt muligheter for gruvedrift på Labro, og året etter åpnet en begeistret konge den første gruva. Driften ble avsluttet etter noen få år, så tatt opp igjen i 1620, før den opphørte i 1623. Da ble det funnet sølv i Kongsberg, og gruvearbeidere fra Labro tok i stedet ferden dit. I 1733 rammes imidlertid Kongsberg Sølvverk av en alvorlig krise, og igjen blir det virksomhet i gruvene på Labro. Etter bare tre år er det imidlertid slutt igjen, denne gang for godt. Sommeren 1826 besøkte den kjente maleren Johan Christian Dahl Labro. Besøket resultert i flere skisser og malerier av fossen. Thomas Fearnley malte Labro fossene i 18 37, og det monumentale verket var det første som ble kjøpt inn av det nyetablerte Nasjonalgalleriet. På denne måten kom Labro til å spille en viktig rolle i nasjonsbyggingen etter 1814. I forbindelse med den industrielle revolusjonen kom tre pengesterke menn til Labro sommeren 1872. De kjøpte fossen, og kort tid etter var byggingen av Labro Tresliperi i gang. Ved århundreskiftet var tresliperiet på Labro et av landets største, med omkring 100 ansatte. Selve sliperiet med bygningene Norge og Sverige befant seg omtrent der inngangen til den nye kraftstasjonen ligger i dag. Det lå opprinnelig lenger opp, men den drivende bestyreren August Wallstrøm fikk flyttet den ned for å utnytte fossefallet bedre. Fotavtrykket etter det ruvende industrisamfunnet gjenspeiler store klasseskiller. Øverst lå den majestetiske direktørboligen. Lenger ned, på begge sider av elva lå, arbeiderboligene. Du ble ikke rik av å være sliperiarbeidere på Labro. Men du tjente bedre enn du ville gjort som gårdsarbeider på bygdene rundt. Derfor begynte mange fra Sandsvær på sliperiet, i tillegg til de mange som kom langveis fra. Arbeidsforholdene var forholdsvis vel ordnet, men vi kjenner til arbeidsulykker - også desverre med døden til følge. Og det var ikke mye fritid. Det var tilløp til konflikt rundt dette, men først av Labro fikk etablert fagforening 1907, ble det orden i arbeidsforholdene. I 1910 startet den første kraftproduksjonen. Sliperiet så muligheten for å utnytte vannet bedre, og bygde en kraftstasjon for salg av strøm til Drammensområdet. Forbi kraftstasjonen ble det bygget en tømmerrenne, som ligger der den dag i dag. Det er etablert en venneforening, som arbeider for å få den satt i stand. Sliperiet ved Labro ble nedlagt i 1917. Etter dette er det kraftproduksjonen som har lagt grunnlaget for det tradisjonsrike industristedet. I 1983 ble en ny og moderne kraftstasjon åpnet, langt under jorda. Produksjonen i den gamle kraftstasjonen ble avsluttet i 1993, og året etter raste den delvis sammen. Takket være iherdige ildsjeler og fremsynte eiere og samarbeidspartnere, ble den tradisjonsrike bygningen gjenreist. Fra århundreskiftet har den vært en hjørnestein for museums utviklingen på Labro. Sammen med den øvrige bygningsmassen gjenforteller den gamle kraftstasjonen historien om det mangeårige industrieventyret på Labro.