Det må jo si at jeg har vært heldige som har fått være med på anlegget her på Labro. Etter at den økonomiske krisa ramma oss for fem-seks år siden, i 1920, har det vært vanskelig å få arbeid for mange. Jeg leste leser nettopp i Fremtiden at omtrent hver femte fagorganiserte i Norge nå går ledig, og mange må gå fra gård og grunn som følge av gjeldskrisa. Antall tvangsauksjoner har blitt firedobla de siste fem åra. Alt dette har å gjøre med den såkalte pari politikken som den borgerlige regjeringa fører. Den skal liksom gjøre krona mere verdt, men dermed har også gjelda blitt dyrere å betale tilbake for folk. Og fordi prisene har gått nedover, har arbeidsgivera villet sette ned lønna for oss vanlige arbeidsfolk. Dermed har timelønna gått ned rundt 20 prosent de siste fem åra. Men sjøl om lønna har gått nedover for mange, har vi i alle fall jobb å gå til hver dag, vi som jobber her på Labro. Og etter 1919 har vi jo hatt åtte timers arbeidsdag, alle sammen. For en som har interesse for bygningsfaget har det vært morro å få være med på utvidelsen av kraftstasjonen. Det er mange gode bygningsarbeidere her, og Drammen kommune legger vekt på at bygget skal gjøre oss ordentlig. Det skal være en kjent arkitekt som har tegna bygget. Herman Major Backer heter'n visst. Og vi har flotte materialer å jobbe med. Det gjelder både dem som jobber med muring og maling, og dem som jobber som snekre. Til sammen er vi rundt 30 anleggsarbeidere her. Halvparten er fra sandsværbygdene rundt oss, og halvparten er fra Drammen. Sjøl er jeg drammenser, og har gått i lære hos en murer. De fleste her har bare folkeskolen. Faget har lært ved å gå i lære.

Labro er et spennende sted, med mye gammal industrihistorie. Jeg får leie en plass å bo nede ved elva, og har brukt fritida til å sette meg litt inn i historia. Det var tresliperiet som først satte i gang kraftproduksjonen på Labro. I 1908 starta dem arbeidet med det første byggetrinnet, og kraftproduksjonen blei satt i gang i 1910. Det var først og fremst for å skaffe strøm til Drammensområdet. Så gikk det slag i slag. Øvre Sandsvær kommune var jo heldig i og med at Drammen kommune bestemte seg for å utvide kraftproduksjon. Det gamle industristedet her fikk nytt liv, og gamle driftsbygninger på området fikk ny bruk. Til og meg hestene på stallen kunne bli med videre. Dem blei nyttige for både transport og snøbrøyting. Og i arbeidsboligene blei det fortsatt lys i vinduene mørke vinterkvelder. Sjøl har jeg fått være med her i flere år nå, og siden jeg gifta meg for noen år siden har detta betydd mye både meg og familien. Vi har hatt ei sikker inntekt. D et er ikke alle som har nå om dagen. Og så lever jeg billig her. Om kvelden tar jeg med meg fiskestanga og fisker ørret i elva. Og borte i Borgen er som har gård med høner. Der kjøper jeg billige egg, og innimellom slakter dem ei høne, også. Dessuten jobber jeg og samme med noen sandsværinger som har en flekk jord hjemme.

Det hender dem skaffer oss litt billig kjøtt. Og hver dag får vi utdelt melk oppe i melkebrakka, på samme måte som utarbeiderne ved kraftstasjonen. Dem har forresten mange av oss anleggsarbeiderne god kontakt med. En del av oss spiser nista vår sammen med dem på spisebrakka hver dag. På den måten har vi blitt ganske godt kjent, alle sammen. Litt bråk har det jo vært her, da. Her som andre steder. For noen i Drammen kommune mente anleggsarbeidera fra Drammen kunne lønnes som om vi var på nødsarbeid. Jeg er sjøl en av dem, og var sjølsagt bekymra. Den lønna er jo mye dårligere enn for andre vanlig ansatte. Heldigvis fikk vi hjelp av både fagforeninga og redaktøren i Fremtiden, Torgeir Vraa. Han sitter i styret for e-verket, og ga seg ikke før det blei orden på dette. Så det blei slutt på konflikten, og seier for fagforeninga og oss arbeidera. Det var bra for kommunen også, det. For nå jobber vi godt sammen. Det er en fordel når vi skal bygge et såpass stort og viktig bygg som detta her. Med arkitekttegninger og greier. Det er planlagt åpning av den nye stasjon allerede i 1927. Det er jo ikke så lenge til. Vi gleder oss til det, samtidig som vi gruer oss litt, også. For det betyr at vi må ut og finne oss noe annet å gjørra. Det blir ikke lett, med den ledigheta vi ser nå.